Klatring & Fjellklatring
Lagaktiviteter | Aktivitetstilbud | Familie & Venner | Utdrikningslag | Klatrebursdag | Sporfinneren | Skole
Klatring & Fjellklatring
Hvis du ønsker å se Bergen Base Camps tilbud på klatreturer eller klatrekurs i Bergensområdet, vennligst trykk her.
Klatring i høyfjellet eller i bratte bergvegger samt is- og snøklatring. Også kalt tindebestigning, klatresport eller alpinisme. Klatrerutene graderes etter vanskelighetsgrad (se graderingstabell under) og for de fleste klatreområder i Norge og resten verden er det utgitt detaljerte beskrivelser av de enkelte ruter (klatreførere).
Vi har 2 klatreførere for Bergen, en for boltete ruter – sportsklatring, og en for naturlig sikring – tradisjonell fjellklatring.
Man skjelner mellom friklatring og teknisk klatring. I friklatring brukes ingen hjelpmidler for å komme seg opp, men man er normalt sikret med tau ved eventuelt fall. Det finnes flere varianter av friklatring; Sportsklatring, Buldring og Tradisjonell fjellklatring som beskrives her. Det klatres vanligvis i tomannslag, hvor man veksler om å klatre og å sikre ledsageren. Klatrerne er festet til hver sin ende av tauet, førstemann klatrer oppover og setter inn såkalte mellomforankringer med jevne mellomrom. Det vil si at han fører tauet gjennom karabinkroker som er festet til fjellet med bolter eller kiler som er slått eller kilt inn i sprekker. Andremann sikrer førstemann ved å gi ut gjennom en taubrems, som straks låser hvis førstemann faller. Den som sikrer er selv godt festet til fjellet. Ved et fall vil førstemann falle like langt som han er over siste sikring pluss en oppbremsingsfase som skyldes at tauet er elastisk og taubremsen ikke stopper tauet momentant. Når førstemann er oppe på en passende standplass, sikrer han andremann ovenfra, som klatrer opp til ham og samtidig tar med mellomforankringene.
Teknisk klatring brukes der man ikke kommer opp ved friklatring. Man benytter stiger, bolter, taudrag, osv. til hjelp i selve klatringen ikke bare til sikring. Selv glatte fjellvegger kan overvinnes på denne måten ved bruk av ekspansjonsbolter som bores inn i fjellet. Grensen mellom mulig friklatring og teknisk klatring flyttes stadig. Tidligere var de vankeligste rutene i Norge gradert til 6, i dag er det friruter gradert helt opp til 10.
Is- og snøklatring krever til dels andre hjelpemidler og sikringsutstyr, bl.a. isøks, stegjern, isskruer og snøankre.
For å komme seg raskt ned igjen fra fjellet, firer man seg ned med ryggen ut fra fjellveggen ved å la tauet gli gjennom et åttetall eller annen taubrems av metall som er festet til klatreselen, dette kalles rappellering.
I Norge og i Bergen er det blitt mer og mer utbredt med klatring. De fleste starter i dag med klatring inne i kunstig vegg, sportsklatring. Slik var det ikke tidligere, da startet man med å klatre ute i fjellet, og opprinnelig ble innevegger bygget bare for treningsmuligheter for fjellklatring. Etter hvert er sportsklatring på kunstige vegger blitt en egen sportsgren og i Bergen har vi oppfostret er av verdens beste klatrere: Magnus Midtbø
I alle klatreveggene i Bergen kreves det brattkort for å få klatre – dette kan du få ved å gjennomføre Innføringskurs i klatring.
Historikk
Den første virkelig vanskelige fjellklatring man kjenner til ble utført av inkaene i Sør Amerika på 1400-tallet. Det er funnet spor etter dem på fjellhyller i bratte stup helt opp til 6700 m.o.h. Det er likevel Alpene som regnes som klatresportens opphavssted. Mont Blanc (4807 m.o.h.) ble besteget i 1786 og rundt 1870 var alle de høyeste alpetoppene besteget. Det var britiske klatrerer som var de mest aktive, ledet av franske, sveitsiske og italienske førere. Rundt 1900 spredte interessen seg til andre verdensdeler, spesielt skjøt utforskningen av Himalaya i Asia fart. Det var to nordmenn, Carl Wilhelm Rubenson og Ingvald Monrad Aas, som nådde høyest først. I 1907 nådde de 7270 m.o.h. på fjellet Kabru (7320 m.o.h.) det høyeste noen hadde klatret til da. Det fulgte flere bestigninger i årene fremover, men først i 1950 ble et fjell over 8000 meter besteget. Det ble gjort av en fransk ekspedisjon på fjellet Annapurna (8078 m.o.h.) i Sentral Himalaya. Samme år greide en norsk ekspedisjon ledet av Arne Dekke Næss og Hans Chr. Bugge å foreta den første bestigningen av Tirich Mir i Pakistan (7690 m.o.h.), den høyeste toppen i Hindukush, Himalayas nabokjede vestover. I 1953 ble Mount Everest (8846 m.o.h.) besteget av Edmund Hillary fra New Zealand og Tenzing Norgay fra Nepal. Siden har det vært uttallige ekspedisjoner i denne delen av verden. En som likevel har utmerker seg spesielt er italieneren Reinhold Messner som i perioden 1970-1986 besteg alle 14 toppene over 8000 meter, der iblant en solo bestigning av Mount Everest (8846 m.o.h.) i 1980 uten bruk av tilført oksygen.
I Norge fant den første kjente fjellklatring sted på Romsdalshorn (1550 m.o.h.) i 1828, da Kristen Hoel og Hans Bjarmeland klatrert helt til topps. Det er imidlertid briten William Cecil Slingsby som regnes som pioneren innen norsk klatresport gjennom førstebestigningen av Store Skagastølstind (2403 m.o.h.) i Hurrungane 21. juli 1876. Den gang var det meget primitivt klatreutstyr som ble brukt. I midten av 1930 årene brakte Arne Næss bolteklatringen til Norge, dette gav klatreteknikken et kraftig puff fremover her i Norge. Siden har det vært en kontinuerlig utvikling av utstyr.
Trolltindene i Romsdalen er Norges mest kjente klatreområde. Her ligger bl.a. Trollveggen, Europas høyeste loddrette stup.
Graderinger
- Teknisk klatring: Tekniske ruter eller taulengder graderes fra “A1″ til “A5″:
o “A0″ brukes for å markere at man har dratt seg opp etter en sikring.
o “A1″ er når alle sikringene er gode og lette å plassere.
o “A5″ innebærer hele taulengder med sikringer som er vanskelige å plassere. Disse tåler bare én kroppsvekt. Her vil et fall være langt. I verste fall kan det bety at en slår seg i hjel hvis noe går galt. - Snø og is: Forholdene varierer meget fra år til år. Det brukes et skotsk system med skala fra “I” til “VIII” for å gradere vinter-klatring:
o “I” er lett snøklatring.
o “VI” er tung isklatring.
o “VIII” er lange taulengder, ofte en kombinasjon av klatring på klippe og istapper.
- Alpine graderinger: Det er et eget graderingssystem for alpine ruter (både snø, is og klippe), der rutene gis en helhets-gradering:
o F = Lett.
o PD = Litt vanskelig.
o AD = Moderat vanskelig.
o D = Vanskelig.
o TD = Veldig vanskelig.
o ED = Svært vanskelig,
o ABO = Ekstremt vanskelig.NORSK
FRANSK
USA
UIAA
UK
(teknisk)UK
TYSK
3
3
5.4
II
III
4
4
5.5
III
4a
IV
4+
4+
5.6
V+
V
5
5a
5.7
4b
VI
5+
5b
5.8
VI+
4c
E1
VIIa
6-
6a
5.9
VII-
5a
E2
VIIb
6
6a+
5.10a/b
VII
6+
6b
5.10c/d
VII+
5b
E3
VIIc
7-
6b+
5.11a
VIII-
VIIIa
7
6c
5.11b
5c
VIIIb
6c+
5.11c
VIII
E4
VIIIc
7+
5.11d
VIII+
6a
IXa
7a
IXb
7+/8-
7a+
5.12a
IX-
E5
IXc
8-
7b
5.12b
6b
Xa
8
7b+
5.12c
IX
Xb
8/8+
7c
5.12d
IX+
E6
Xc
8+
7c+
5.13a
X-
6c
9-
8a
5.13b
X
9/9+
8b+
5.13c
X+
7a
E7
9+
8c
5.13d
XI-
10-
8c+
5.14a
XI
7b
E8
5.14b
5.14c
7c
OBS: Gradering er til en viss grad subjektiv og en direkte sammenlikning fra rute til rute og fra graderingssystem til graderingssystemer er derfor unøyaktig og kontroversiell. De høyeste gradene viser de vanskeligste rutene.